Ola Stafseng, PFI
18.08.08
PEDAGOGIKKENS GRUNNLAGSPROBLEMER
Belyst ved Durkheim (og Parsons)
1. Om litteraturunderlag og organisering av forelesningen, mulig supplerende lesning
2. Litt om Emile Durkheim (1858-1917)
· Som klassiker i sosiologi og pedagogikk, hvems fordel?
· Rabbinersønnen fra Epinal, Lorraine; Ecole Normale Superieure 1879-1882
· Bordeaux Uni 1887-1902, Sorbonne Uni 1902/06-17 (etter F. Buisson)
· Modernitet, individ/samfunn, mekanisk vs. organisk solidaritet, sekularisering, differensiering/integrering
3. Science of Sociology and Education, overblikk
· Generasjoner, læring, akkumulering av visdom = human society (ikke dyr)
· Staten vs. familien, citizens el. private fragmenterte individer?, majoritet/minoritet
· Homogenitet/heterogenitet, (allmenn) kvalifisering/differensiering
· Trad./mod.: fra blind underordning til individet som autonom personlighet (NB: individual/social being)
· Vrangforestilling: at vi oppdrar våre barn som vi vil. I stedet historiske og institusjonaliserte ”educational practices”. (Eight hundred years…)
4. Pedagogy and Sociology (1906)
· ”Education is a social thing”, som motstilling av individual- vs. sosialpedagogikk. Eller om en tradisjonell grunntanke om pedagogikk, at den handler om realisering av naturgitte potensialer, altså psykologisk selvrealisering. I vår tid: personalisation vs. socialisation (og individualisering – individuering).
· Forutsetter forestillinger om en universell utdanningskjerne, ikke nasjoner, historie og kvalifiserings-/differensierings-evolusjoner. Husk: (i) individet er grunnleggende plastisk, (ii) yrkesmessig differensiering kommer ikke ”innenfra” i individet.
· To samtidige værensformer: (i) ”the individual being” – unik individualitet; (ii) ”the social being” – allmenn individualitet (political authority, moral discipline, selvoppofrelse, dømmekraft) = utdanningens mål (jfr. Læreplanens generelle del).
· Nyfødt barn møter samfunnet – som ”tabula rasa” og en naturgitt individualitet, egoistisk og asosial, mens utdanning betyr ”new man” og ”second birth”. Antropologisk om initieringsriter om ”den utdannede” (den innviede), ”rites de passage”.
· Kjernespørsmålet: Psykologi eller sosiologi som pedagogikkens grunnlagsvitenskap? Psykologi er ubrukelig, fordi vi ikke vokser gjennom indre predisposisjoner, men vi vokser inn og gjennom sosiale institusjoner. ”Social being” og allmenn individualitet er utdanningens mål, derfor sosiologi. Mens psykologi (når den blir mer utviklet) kan bidra til pedagogikkens metoder.
· Muligens fransk-tysk motstilling: Selvrealisering eller citizenship, forstått som ”inner liberty” og ”modern individualizaton” (jfr. Andresen). Hvordan gikk dette?
5. Selve sosialiseringstanken utdypet gjennom Parsons (1959)
· Her også en overordnet diskusjon om utdanningens doble og ofte motsetningsfylte mål – allmenn kvalifisering og selektiv kvalifisering (her: motstillingen ”socialization and selection”).
· Systemforståelsen av skoleklassen viser en trekant av interessenter eller aktører – samlet i et barneperspektiv: (i) den private (opprinnelses)familien, (ii) den offentlige sfærens skoleklasse, (iii) bufferen ”the peer group” (your home and castle).
· Handlingsalternativene i dette trekantmøtet kan ordnes og diskuteres utfra Parsons’ ”mønstervariable”:
Gemeinschaft - Gesellschaft (Tönnies)
Affektivitet – affektnøytralitet
Ego-orientering – kollektivorientering
Partikularisme – universalisme
Askripsjon – ytelse (ascribed – achieved)
Diffushet – spesifisitet (i for eksempel roller)
· Hva skjedde? (mht. unik vs. allmenn individualitet, og systembalanser)
Supplerende lesning:
Dag Østerberg: Emile Durkheims samfunnslære. Pax, Oslo 1983 (finnes også på dansk og svensk).
Dag Østerberg: Emile Durkheim. Lars Løvlie: Oppdragelse til samhold. Begge i Harald Thuen & Sveinung Vaage: Oppdragelse til det moderne. Universitetsforlaget, Oslo 1989.